Spill av Sigrid Combüchen

Denne boka, med undertittel - en dameroman - (!), ble i 2010 tildelt den gjeve Augustprisen for beste svenske skjønnlitterære roman. Og selv om boka har et noe unselig og anonymt omslag + at den er ganske omfangsrik, er den vel verdt timers lesing i ørelappstolen!

Romanen er finurlig komponert, og kan være noe vanskelig å komme inn i. Den åpner med et brev til forfatteren fra en eldre dame, Hedwig Langmark, som bor i Spania, og som har blitt omtalt i ei bok Combüchen skal ha skrevet. Combüchens prosjekt er å skrive om universitetsbyen Lund, og hun tar utgangspunkt i et gammelt bilde hun har funnet i en antikvitetshandel. En av personene som er avbildet er Hedwig, eller Hedda som hun kalles, - og forfatteren dikter ganske fritt rundt Heddas oppvekst og utvikling som menneske.

En brevveksling oppstår mellom forfatteren og Hedwig/Hedda. Den gamle damen ønsker å korrigere forfatterens oppfatning og beskrivelse av Hedda. Og kapitlene veksler mellom denne brevvekslingen, forfatterens beskrivelse av Heddas liv i tredjeperson og forfatteren selv sine nedlatende refleksjoner over de nyrike i nabolaget; kostelige observasjoner.

Språket er vakkert og originalt, - mange gullkorn, vendinger og beskrivelser en ønsker å huske etterpå og kanskje selv briljere med…

Et lite eksempel:
”Jeg tror man er som mest komplett mellom femogførr og femogfemti. Da ser man ut slik livet hadde tenkt det, i en klok forstand er man vakrest da. Senere forsøker man å holde fast på det så lenge som mulig. Men tyngdeloven er en grunnlov”

Som leser vet du til slutt ikke hva som er fakta eller fiktivt. Selv holder jeg en knapp på at hele boka er en fiksjon, men so what. Dette er ei bok du skal lese sakte, - og nyte! God bok!

Anbefalt av Elin Berge, Skaun folkebibliotek