"Min tid kommer" av Nina Vogt- Østli

Livet er tøft for tiendeklassingen Hans Petter. Etter å ha vært hakkekylling og mobbeoffer på barneskolen, har han valgt å gjøre seg tilnærmet usynlig for å komme seg mest mulig smertefritt gjennom ungdomsskolen. Han har ingen venner, og han ligger lavt i timene for å unngå å få oppmerksomhet fra medelever og lærere. Det fungerer rimelig greit, helt til kontaktlæreren hans Gunnar begynner å blande seg inn i livet hans. I tillegg begynner den tidligere plageånden fra barneskolen, Andreas, å vise Hans Petter oppmerksomhet igjen, og det gjør ikke livet noe lettere.

 

Hans Petter har ikke noe sosialt liv; han bor sammen med moren sin, og det er henne han tilbringer mest tid sammen med. Han mener han kjenner henne godt, og liker det ikke mer enn passende når han merker at hun begynner å endre seg og bli mer fraværende. Faren har han god kontakt med, men når Hans Petter begynner å pirke borti omstendighetene rundt hvordan foreldrene hans traff hverandre, blir ikke forholdet til faren det samme etterpå. I det hele tatt er det mange store tanker og bekymringer å sjonglere på en gang for en ungdom, og Hans Petter finner tilflukt i dataspillene sine. Der finner han den distraksjonen han trenger.

 

En dag dukker det opp en hilsen i chatteprogrammet hans, fra ei jente som kaller seg Fera. Han kjenner henne ikke, men hun later til å vite noe om ham. Hun påstår også at hun er fra framtiden, og Hans Petter er overbevist om at hun ikke er ved sine fulle fem. Imidlertid er hun fornøyelig å kommunisere med, og de utvikler gradvis et vennskap. Hvilken rolle spiller det at hun ikke er som andre, så lenge hun ønsker å ha kontakt med ham? Hans Petter er bare glad til, for hun er den eneste han føler han kan snakke med. De utveksler mange tanker og erfaringer om de ulike verdenene de hører til, og har noen interessante diskusjoner om etikk. Fera hevder at hun lever i en verden som er bygget opp igjen etter å ha blitt ødelagt av en maktgal diktator, og det blir etter hvert tydelig at hun har valgt å ta kontakt med nettopp Hans Petter av helt bestemte årsaker.   

 

Vogt-Østli har skrevet en ungdomsroman med en vri, og det fungerer. Hva er dette med Fera? Hun kan da ikke komme fra framtiden, vel? Hvis hun er ei forstyrret jente på Hans Petters alder, hvordan kan hun være så reflektert og fortelle så detaljert fra den påståtte tiden hun lever i? Og hvorfor har hun valgt nettopp Hans Petter å kommunisere med? Disse spørsmålene ønsker vi som lesere så inderlig å få svar på, og boka er en skikkelig pageturner. Den tar opp temaet mobbing på en god måte, og science fiction- elementet framstår også som troverdig. Boka henvender seg nok i første rekke til ungdom, men den kan med fordel leses av voksne også.

 

Janne Hinsverk, Rennebu bibliotek

Lettlest og noe lettvint: «Joseph Goebbels. En biografi»

«Joseph Goebbels. En biografi» er skrevet av historikeren Lars Ericson Wolke, oversatt fra svensk til norsk av Henrik Eriksen og utgitt på Spartacus forlag i 2011. Boka er, som dens tittel signaliserer, en biografi, men vier også noe plass til de historiske omstendighetene som Goebbels levde under. Wolke har strukturert teksten delvis etter kronologi, delvis etter tema. Dette medfører at kronologien av og til blir brutt når oppmerksomheten rettes mot utvalgte temaer. Stort sett opplever jeg at det sammensatte komposisjonsprinsippet fungerer knirkefritt, og det er fint å kunne konsentrere seg om enkelttemaer, skjønt av og til blir jeg lettere desorientert når det gjelder kronologien.

Teksten er etter mitt syn lettlest. Den flyter fint og har korte kapitler. Wolke dveler ikke i sin framstilling og er lite omstendelig i beskrivelsene. Teksten har et narrativt driv og er – om ikke regelrett en «page turner» – i alle fall, som sagt, lett å lese.
 

Noe som bidrar til å gjøre framstillingen lettlest, er mangelen på noter i den løpende teksten. Dermed brytes ikke lesingen underveis. Wolke gir dog referanser; disse er plassert bak i boka, inndelt i overensstemmelse med tekstens kapitler. Det teksten vinner på lettlesthet på denne måten, taper den imidlertid på etterrettelighet ettersom Wolke ikke gir direkte referanser til de påstandene han framsetter.

Teksten har god framdrift, og det spørs om den ikke farer for lett framover. Jeg savner argumentasjon og drøftinger som kan understøtte forfatterens synspunkter. En del påstander blir i for stor grad hengende i lufta. Særlig påtagelig blir det når forfatteren skriver om hvordan Goebbels opplevde ting, og unnlater å begrunne det. Hvordan kan han så sikkert vite hva et annet menneske tenkte og følte?

Wolke tar klart avstand fra Goebbels. Kanskje litt for markert? I innledningen bemerker Wolke at en biograf kan stå i fare for å komme så nær personen han skriver om, at biografen inntar dennes perspektiv. Wolke skriver at han ikke har hatt dette problemet når det gjelder Goebbels: «Jo mer jeg har lest og skrevet om Joseph Goebbels, desto mer motbydelig har han blitt i mine øyne.» Wolke spør seg så om han som biograf ikke begår den motsatte feilen, å distansere seg for mye fra Goebbels: «Men risikerer man da ikke å havne i den andre fellen, nemlig at motviljen mot vedkommende blir så sterk at hun eller han blir behandlet og tolket på en svært subjektiv måte?» Wolkes svar er: «Nei, jeg tror faktisk ikke det.» Han begrunner svaret slik: «Hvis for eksempel en forfatter blir opprørt over ‘sin’ hovedpersons handlinger og oppførsel, er det ikke noe annet enn en reaksjon som også måtte ha forekommet i samtiden.»

Hvis Wolke etter eget utsagn ikke behandler emnet sitt «på en svært subjektiv måte» – hvordan behandler han det da? Litt subjektivt? Rent objektivt? Argumentet hans for hvorfor han ikke behandler Goebbels «på en svært subjektiv måte», syns jeg er vanskelig å forstå. Han skriver at hans tolkning ikke er svært subjektiv fordi den samme reaksjonen på Goebbels måtte ha forekommet i samtida. For det første: Hvorfor ville en lignende reaksjon med nødvendighet ha forekommet i samtida? For det andre: Blir en tolkning automatisk mindre «subjektiv» bare den deles av andre enn en selv? Vesentlig for dette spørsmålet er selvsagt hvor mange andre som deler tolkningen. Wolke utdyper imidlertid ikke hvor utbredt han anser at den var, reaksjonen «som også måtte ha forekommet i samtiden».

Ved å holde Goebbels på behørig avstand begrenser Wolke muligens sin forståelse av mannen. Det er kanskje tryggere å opprettholde bildet av «monsteret» Goebbels enn å ta inn over seg at den «motbydelige» personen faktisk var et menneske. I så måte kan man si at Wolke begår den samme «feilen» som han stadig vekk finner hos Goebbels, nemlig å fortegne «virkeligheten».
 

Wolke reflekterer altså rundt biografens problematiske forhold til den personen han skriver om. Jeg savner imidlertid en refleksjon fra forfatterens side omkring sitt eget politiske perspektiv og hvordan dette påvirker framstillingen hans av Goebbels. Ei bok som handler om et politisk aktivt menneske som Goebbels, kan vanskelig være politisk nøytral i omtalen av materialet sitt. En nasjonalsosialistisk biograf ville etter all sannsynlighet ha framstilt Goebbels annerledes enn det Wolke gjør (som ikke tilkjennegir noen nasjonalsosialistiske sympatier, snarere tvert imot). En innvending mot min innvending kan riktignok være at problematikken rundt biografens politiske perspektiv er så innlysende at kommentarer fra forfatterens side ville vært overflødige. Likevel syns jeg at Wolke kunne spandert noen ord på sitt politiske ståsted fordi det på avgjørende vis påvirker framstillingen av Goebbels.

Alt i alt er biografien om Goebbels ei leseverdig bok dersom man er interessert i emnet og ikke forventer en altfor inngående behandling av verken personen Goebbels eller kildematerialet som er brukt.

Christian Aske Myrhaug, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

"Reisen" Tekst av Veronica Salinas, illustrert av Camilla Engman, Magicon 2012

”Til alle som måtte reise”

Dedikasjonen og de nydelige tegningene gjorde meg nysgjerrig på budskapet i denne billedboken. Den knappe teksten, enkel, men symbolmettet og de vare, rene, likevel detaljrike illustrasjonene i dempede farger kler og utfyller hverandre godt.

Dette er historien om den lille anda som måtte legge ut på en lang og anstrengende reise med ukjent mål. Hun kom til et rart og annerledes sted. Handlingen forteller oss at å måtte reise kan føre til å bli nødt til å finne seg selv på nytt, og at det er vanskelig når ingen snakker forståelig. Men anda gir seg ikke, og får til slutt venner hun lærer seg å snakke med.

Historien viser oss hvor viktig det er for de som kommer å bli tatt i mot med åpenhet og varme.

I boken er et stort og vanskelig tema gjort lett tilgjengelig på flere plan, den inviterer til samtale og refleksjon. Reisen vil jeg gjerne både lese for barnehagebarn og bruke på språkkafé for innvandrere.

 

Elisabeth Galten

Midtre Gauldal folkebibliotek

"Svarte haner og ville griser" av Klaus Hagerup og Bibbi Børresen

"Svarte haner og ville griser" er humoristisk og kunnskapsrikt ført i pennen av ordkunstneren Klaus Hagerup og kjøkkenskriver Bibbi Sørensen. Undertittelen er "En mat- og vinreise i Chanti".  Boka framstår som ei reisedagbok fra en 12-dagers tur i området mellom Firenze og Siena. Med på turen er også Fredrik Skavlan som har tegnet, og Tom Karlsen som har fotografert. Begge med følge.

Her får vi masse fakta om mat og vin.  Dette gjør den til en nyttig bok dersom en planlegger en tur til det aktuelle området.  Forøvrig fungerer den utmerket som behagelig og morsom virkelighetsflukt. Klaus Hagerups humoristiske beskrivelse av alle viderverdighetene de støter på underveis, får oss til å humre og lure på om vi misunner dem turen, eller være glad for at vi ikke er med. Rimelig rekreasjon!

På kjøpet blir vi guidet gjennom frodige landskaper og får fristende matoppskrifter med proffe vintips.  Vi blir tatt med fra det ene måltidet til det andre, fra landsby til landsby og til et stort utvalg vingårder der smakingen har høy prioritet.  Mange problemer oppstår og må løses underveis, som for eksempel  "Hvor mye vin bør vi egentlig drikke til lunsj? Hvem skal kjøre til restauranten og hvem skal kjøre fra den?  Er det mulig å gjennomføre en hvit dag på en vintur? Er alle nødt til å være med på blindsmakingen? "

Anbefaler med glede også "Lykke i Piemonte. En mat og vinreise" med den samme gjengen.

Ildri og Sissel,  Oppdal bibliotek

Nordisk krim

I den siste tiden har jeg utelukkende lest krim av nordiske forfattere og det er flere av disse som er verdt å lese.  Her er noen. Passer både til påske og resten av året. 

«Tre sekunder» Roslund&Hellstrøm
Velskrevet og spennende krim.

«Nattergalens død» Kaaberbøl&Friis
Ikke deres beste bok, men absolutt verdt å lese.

«De sørgende» Håkan Nesser
Håkan Nesser er en forfatter jeg sjeldent leser, uvisst hvorfor. Meget god bok.
Hovedpersonen, Gunnar Barbarotti , mister sin kone i starten av boken. Hans følelse av dyp sorg og tro beskrives veldig godt i boken. Samtidig som han etterforsker en gammel forsvinningssak.

«En god sak» Jan Mehlum
Enkel krim som engasjerer. Mehlums hovedperson, advokat Foyn, vikles nok en gang inn i en sak. Ironisk og spennende fortalt. Som Foyn sier, Å ha rett er ikke det samme som å få rett…En god norsk krimforfatter blant mange dårlige.

Alle bøkene kan lånes på ditt bibliotek.


Frode, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

Da jeg var ferdig med denne boka, tenkte jeg: hvorfor i all verden har jeg ikke lest Sæterbakken før og hvorfor måtte denne bli den siste boka hans? Sæterbakken har stått på lista mi over forfattere som bør leses lenge, men så er det så mange andre bøker..... Jeg er veldig glad for at jeg leste denne. Det var en stor leseopplevelse. Mange har kommentert at den er så mørk og trist, men for all del, ikke la dere skremme av det. Språket i denne boka fortjener mange lesere.
 

Fortellerstemmen i boka er tannlegen Karl Meyer. I begynnelsen av boka har de akkurat fulgt sønnen til graven og sorgen er bunnløs. Så etterhvert får vi høre om tida før begravelsen og den lykkelige familien. Vellykket tannlege, vakker kone og to barn. Men så går Meyer alene på fest og forelsker seg inderlig. Han flytter ut, men kommer etter ei stund tilbake til familien sin. Noe er imidlertid ødelagt. Sønnen snakker ikke til faren sin, bare gjennom moren. Slik vi forstår det er det han som har tatt sviket til faren tyngst. Så tar altså sønnen livet sitt. Etter en stund drar Meyer til Slovakia til et skrekkens hus. Der har han hørt at enten blir man gal, eller så kommer man ut som et nytt og bedre menneske. Meyers reise nedover i Europa er en urovekkende reise, og vi aner at dette ikke går bra.
 

Sæterbakken har et utrolig godt språk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det. Ordene og setningene virker velvalgte, det er som han har grunnet lenge på hver setning.

Slutten på boka var litt rar. For å skjønne den må man kanskje lese boka en gang til. Det fortjener boka, kan sikkert med fordel leses både to og tre ganger.

Liv Ranum, Klæbu folkebibliotek

"Barna som forsvant" av debutant Lars Joachim Grimstad

Bokas hovedperson er den sympatiske og fine fyren Finn Fahr. Han er en nokså ordinær grunnskolegutt, men han lever i en nokså uvanlig hverdag ettersom faren hans nettopp har blitt Norges nye statsminister. Partiet til faren hans er det nyskapte Merpartiet – partiet som vil gi deg mer av alt som er bra. Sånn som mer potetgull i potetgullposene, flere veier uten hull og gratis kvikk lunsj i skisesongen.  Nesten alle voksne i denne boka fremstår som ufornuftige, selvopptatte og dumme, mens barna er de som rydder og ordner opp.

Finns nye tilværelse innebærer at han, nokså motvillig, må begynne på ny skole. Merkelig nok får han plutselig en ny bror i fanget etter at diktatoren i Nord- Boresia har vært på statsbesøk. Diktatoren har nemlig med seg en av sine mange sønner som gave til Norges statsminister.  Den nye broren til Finn heter Kim Il-Im og er en merkelig, men blid og positiv fyr som Finn nokså raskt må innrømme at han liker. Det er også kjekt at de begynner på ny skole sammen.  Der blir de også  venner med Sunniva.

Tittelen på boka forteller oss tydelig at det er noe skummelt i emning her også. Veldig skummelt. Det er barn som forsvinner. Foreldrene tror at de må ha rømt hjemmefra ettersom de har lagt igjen lapper som tyder på det, men det viser seg at det er mye verre enn som så. Ettersom Finn Fahr er sønn av statsministeren, og av den grunn er midt i begivenhetene, så havner han naturlig nok midt oppi disse forsvinningene også. Og han og vennene trår til som detektiver.  

Denne boka er både morsom, sprø og spennende. Det er også innslag av science fiction her. Språket flyter godt og er ikke for komplekst. Det er stor skrift og god plass på sidene. Perfekt bok for en mellomtrinnselev som er sånn passe god til å lese. Den egner seg også godt til høytlesning med sine korte kapitler.

 

Ingrid Ericson, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

"Nærmere høst" av Marianne Kaurin

Handlingen er lagt til Oslo høsten 1942 og skildrer livet til den jødiske familien Stern. 15 år gamle Ilse Stern bor sammen med to søstre og mor og far i en bygårdsleilighet på Grünerløkka. Kjærlighet, drømmer og hverdagsliv opptar familien samtidig som de aner at noe stort og farlig er i emning. Ilses verden dreier seg mest om nabogutten Herman og en gryende ungdomsforelskelse. Storesøster Sonja drømmer om en framtid som kostymesyerske ved teateret. Pappa Isak Stern prøver å skjerme kone og døtre mot den økende jødehetsen. En morgen vekkes de av brutal banking på døra og utenfor står tre politimenn. De tar med seg pappa Stern og familien sitter lamslåtte tilbake.

Marianne Kaurin debuterer med denne ungdomsromanen. Hun tar oss med til Oslo i 1942 og lar oss føle panikken og fornedrelsen til en jødisk familie. Vi får et brutalt innblikk i en reise til konsentrasjonsleir og må følge familien helt inn i gasskammeret.

Det er en brutal, gripende og poetisk roman, velskrevet og følsom og formidlet med en innlevelse som gjør «Nærmere høst» til en god leseopplevelse for både ungdom og voksne.

Haldis, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

"Skyggen over steinbenken" av Maria Gripe

Maria Gripe er en svensk barne og ungdomsforfatter som bør tas fram og leses, selv om bøkene hennes er “gamle”.
Skyggen over steinbenken kom ut i 1982 , og er den første i Skyggeserien av tilsammen fire bøker. Bøkene kan også leses enkeltvis.
Boken har en nydelig og spennende framside som viser gjennom klærne personene har på seg at boken vil ta oss flere titalls år tilbake i tiden.

Fortellerstemmen er den 14 år gamle Berta som bor i en villa sammen med to søsken, en eldre bror Roland, en yngre søster Nadja og foreldrene . Familen er velstående og de har alltid hatt husholderske og en tjenestejente i huset. Far i huset er forfatter og er fraværende mye av tiden, både fysisk og mentalt. Mor har gjennom årene latt seg dominere av husholdersken Svea, som er egentlig den pesonen som styrer det meste i huset.
Berta er en  typisk jente i sitt miljø på først på 1900 tallet. Hun lever et beskyttet liv og har få lekekamerater og er litt naiv.

En kveld kommer den nye tjenestejenta til villaen. Carolin, som hun heter,  er som en frisk vind som blåser gjennom huset. Hun er flink til å arbeide og kvikk i replikken, Selv Svea, som stiller store krav til tjenestejentene , må innrømme at Carolin er flink og grundig i arbeidet sitt. Tjenestejenta tar seg også den frihet å diskutere med Svea, selv politiske spørsmål.

Carolin er spennende person og skaper liv og røre rundt seg . Berta ser opp til henne.
Nadja, den yngste i familien elsker Carolin og Roland blir forelsket.
Carolin er interesert i familien og hun er spesielt glad i å se familiens fotoalbum.
Et av bildene i albumet vekker Carolins interesse. Det er et bilde av et barn, en kvinne og en skygge over en steinbenk.

Men Carolin har også en mystisk side hvor hun blir fjern og utilnærmelig. Berta føler seg avvist, blir usikker og greier ikke å bli klok på henne.
En mystisk bror av Caroline besøker henne også oppe på kvistrommet.
Tuberkolose, fattigdom, alkoholisme, likestilling og klasseskille er temaer som er med å gi boka innhold.

Boka er spennede, har godt språk og kan anbefales til lesere fra 12 år og oppover.

Elin Skåren Stokke
Hemne bibliotek

Drapet av Robert Muchamore - Tips til barn og ungdom fra 11 år og oppover

Dette er ei bok fra en serie for mellomtrinn og ungdomstrinn av britiske Robert Muchamore.

Det kan ofte være en overraskelse å begynne på ei bok på den måten at du finner ut at dette hadde jeg ikke tenkt var mulig. Denne er litt sånn. Tenk at noen kan finne på å utdanne barn fra 11 til 18 år som ikke en gang har bestemt det selv, til ekte spioner. Den er laget veldig autentisk, så en skulle tro det nesten var sant. Men det er nok (heldigvis?) ren fiksjon. 

Her er det snakk om en organisasjon som tar inn foreldreløse barn og gir dem en ganske tøff opplæring. Så blir de etter hvert satt til å være med og avsløre grov kriminalitet. Poenget er at «sjølv garva forbrytarar får ikkje mistanke om at barn og ungdommar spionerer på dei».

I denne boka er det en småkjeltring som plutselig har mye penger og barnespionen James blir satt til å infiltrere hjemmet hans. Så viser det seg at det er uventede partnere i denne kriminaliteten, og den eneste som kanskje vet, omkom i ei ulykke (?) et år tidligere.

Det snører seg til etter hvert, også rundt James, og han må ha hjelp av virkelige fagfolk.

Denne er skrevet på ekte spenningsroman-maner, så du er fanget med det samme du begynner å lese.

Det er bok nr. 4 i en serie på til sammen 12. Av dem er 6 så langt oversatt til nynorsk, og 2 til er planlagt ferdige i 2013. Men det er avsluttede historier i hver, så du trenger ikke nødvendigvis begynne med nr. 1. Og så er det et ekstra bonus for lese- og språkferdighet at de er på nynorsk.
Enkelte her hos oss er fullstendig «hekta»!

Anne Sødal Aadland, Agdenes bibliotek

Aston Martin av Magnus Buen Halvorsen

Hvem er jeg og hvem ser meg?

Dette er historien om Sverre, 12 år. Han bor sammen med sin lite nærværende mor i en drabantbyblokk. Vi får være med på hans berg- og dalbane-turer i hverdagen og i følelseslivet.
Det handler om Sverres forhold til mor og til far som døde av kreft for fire år siden. Gjennom Sverres samspill med venninnen Ida, noen mobbende gutter og tante og onkel, får vi innblikk i hvordan det kan være å finne sin indre, personlige kjerne i overgangen fra barn til voksen.
Med psykologisk innsikt og presise beskrivelser viser forfatteren oss at åpenhet og varme mellom mennesker som står hverandre svært nær, kan være det vanskeligste i verden.
Mange vil finne mye å gjenkjenne fra eget liv i fortellingen om Sverre. Dette er en underholdende ungdomsbok til å bli klok av også for voksne, særlig for dem som har omsorg for ungdom i hjem og på jobb.

Omslaget virker dystert, og det var først etter å ha lest boka jeg skjønte at illustrasjonene forteller treffende og elegant om viktige elementer i innholdet. Les selv og se hva den blå bilen, balansekunst med stor fallhøyde og stjernehimler kan bety for et menneske i vekst på mer enn én måte.
Aston Martin kom ut på Omnipax i 2012 og er Magnus Buen Halvorsens debutbok. Omslag ved Motorfinger. Jeg ser allerede frem til Halvorsens neste bok.


Elisabeth Galten
Midtre Gauldal folkebibliotek

                                            Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes

Boka begynner med vennskapet mellom Tony (fortelleren i boka) og hans to gode venner, etterhvert blir også Adrian med i flokken. Da en av klassekameratene deres tar livet sitt fordi han har gjort ei jente gravid, skjønner de ingenting.

Tony blir etterhvert kjæreste med Victoria, men det forholdet varer ikke så lenge. Hun blir istedet kjæreste med Adrian.

Det er den gamle mannen Tony som forteller historien, slik han husker den. Han får etterhvert et brev, noe som gjør at han må tenke på nytt hva som skjedde i ungdomstida og i forholdet til Victoria.

Dette er ei spennende bok om å huske. Hva er det vi husker og hvorfor. Hva er det som påvirker det vi husker og hvordan påvirker det livene våre?

Jeg syns dette var en anderledes bok og slutten kommer som en stor overraskelse. Når man er ferdig med boka, får man bare lyst til å lese den igjen for å sjekke hva som egentlig skjedde og hva er det vi husker og legger merke til.

Til slutt vil jeg bare nevne det utrolig gode språket, et lyrisk og lett språk i en bok med dramatiske hendinger. En bok til de gode leserne våre.

Liv Ranum
Klæbu folkebibliotek

"DEN SISTE MAGIKER" av Sigbjørn Mostue

Første bok i en fantasyserie for barn og ungdom, som kom ut i 2010. En uskyldig guttestrek får store konsekvenser for Simen Clausen. Når han og kameratene knuser vinduet hos den lokale, gamle særingen som alle kaller Indianeren pga det lange håret hans, så forandres livet hans for alltid. Den gamle særingen er nemlig en magiker. Og ikke nok med det, han er den siste magiker, og nå trenger han en lærling. Valget faller på Simen. Fantasy med trollmenn og lærlinger er en vanskelig sjanger å skrive noe originalt i etter Harry Potter. Alt er litt nedtur etter den serien synes jeg, men jeg likte denne boka godt. Artig at det finnes magikere i ei lita norsk bygd som Kløfta. Artig at de kan stoppe tida. Lænt at det går an å bevege seg gjennom vegger hvis man synger rent nok, og ikke nyser :-) Spennende blir det når Simen skjønner at det er farlige krefter som ønsker å utrydde magikerne. Og det er også plass til en kjærlighetshistorie i boka. Simen er veldig forelska i Margrethe, men hun er selvfølgelig bare interessert i kompisen til Simen. Bok nr 2 og 3 i serien kom ut i 2011 og 2012. Marianne Wærnes/Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

"FORANDRING OG FRYKT - BARACK OBAMAS USA" Tove Bjørgaas

Forfatteren kjenner USA godt, hun har vært NRK-korrespondent fra 2006 til 2010, studert der, har bodd der i mange år, og er gift med en innfødt. I boka lar hun oss møte vanlige mennesker i dette enorme landet med de store utfordringer. Obama ble i 2008 den første svarte president, takket være en godt gjennomført valgkamp med et sterkt grasrotengasjement. Han hadde begeistret millioner av amerikanere med sine løfter om å forandre USA. Boka fokuserer på hans gjennomføringsproblemer og ønsker å vise hvorfor han har møtt så sterk motstand i reformarbeidet. 

Forfatteren viser hvordan amerikanerne generelt frykter en stor offentlig sektor, fascineres av big business, og at religion står så sentralt i deres liv. Samtidig skisseres det hvordan befolkningen er i rask endring, og at dette vil påvirke veien videre for land og folk. Bjørgaas tar oss iblant bakover i tid slik at vi begriper de store endringene som har skjedd, og gir oss møter med enkeltmennesker som har fått tilværelsen rasert som følge av bankenes spekulasjoner i et kriserammet finansmarked. Dette gir kjøtt på beinet til å forstå hvorfor Obama har vært så presset på å levere raskt, folk har ikke råd til tålmodighet. Samtidig får vi se hvor sterk motstanden mot forandringer er hos den jevne amerikaner, og at sterke krefter arbeider mot Obamas reform-iver. Hva slags forandringer vil Obama greie å få gjennomført, nå når han er gjenvalgt for fire nye år?

Boka gir en spennende og lettfattelig framstilling av USA, av presidenten og hans stab, det politiske systemet, valgkampen, bankene og andre private og offentlige institusjoner, og ikke minst, menneskene!

Randi Sakshaug /Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

FORREST CARTER: LILLE TRE

En liten gutt ble tidlig foreldreløs og kom til Besta og Bestefar bare fem år gammel. Bestefaren var halvt cherokee- indianer og Besta var fullblods. De bodde langt oppe i fjellene. Hos disse to skulle gutten få sin oppvekst. De ga han navnet Lille Tre. Dette var i USA i 1930- årene.

Boka skildrer hverdagslivet til de tre. Besteforeldrene lærer gutten å forstå naturen og å ha respekt for alt liv. Han ble lært opp til å bli en ekte indianer. Besta og Bestefar ville at gutten skulle ha kjennskap til fortida. «Kjenner du ikke fortida, så finns det ingen framtid heller», sa Bestefar. Slik fikk Lille Tre kjennskap til indianernes sterke og vonde historie.     
    
De forsøkte å livnære seg av det de kunne dyrke på gården. Bestefar brente whisky for å få litt inntekt i tillegg. Lille Tre fikk lære hvordan god whisky skulle lages.

De gikk i kirka hver søndag i sin fineste stas. Besta i kjole i mange farger, Bestefar i svart dress og skjorte som var sydd av en melsekk; der Besta hadde bleket bomullsstoffet så det var blitt kritthvitt. Lille Tre hadde også en slik skjorte og nyvaskete overalls. Besta fikk treffe andre kvinner denne dagen, noe hun så fram til.  I tillegg traff de vennen Willow John, en gammel mann som bodde alene langt inne i fjellene.  Det var folk som tilhørte mange motstridende trosretninger som soknet til kirka. Dette medførte heftige krangler ute på kirkebakken etter prekentid. Bestefar hadde egentlig ikke så mye til overs for prester og predikanter, han mente de ville ha godt av å få seg et ærlig arbeid og litt bedre forståelse av hvilket blodslit det var å få tjent noen skillinger til livets opphold.

Så en dag kom en mann og dame opp til fjellgården. Myndighetene hadde besluttet at Lille Tre skulle på barnehjem. Folk i bygda var bekymret over oppdragelsen han fikk og at han ikke fikk noen skikkelig skolegang.  Det ble ingen god tid for Lille Tre på barnehjemmet. Senere kom Lille Tre tilbake til besteforeldrene og ble værende der så lenge de to gamle levde.

Boka har en enkel fortelling med en enkel fortellerstemme. Den fremstår likevel som troverdig.

Denne boka ble først presentert som en selvbiografi. Senere skulle det vise seg at forfatteren hadde en annen identitet og boka ble omdefinert til skjønnlitterær bok.

Boka ble oversatt til norsk i 1992. Den er også tilgjengelig som lydbok, i tillegg er boka filmatisert under tittelen The Education of Little Tre

Hemne bibliotek, Magnhild Lomundal

Nevil Shute: En by som Alice (1950)

Denne boka har jeg lest ganske mange ganger de siste tredve årene, og anbefaler deg som har lest den å ta en reprise. Og selvsagt: har du aldri lest den, er det bare å hive seg rundt! Romanen ”har alt” for deg som liker å bli kjent med mennesker, kulturer og steder ute i den store verden, deg som liker den gode historien, med krig og kjærlighet, svik og mot, dramatikk og romantikk. 

Romanen, som har utgangspunkt i en sann historie fra andre verdenskrig, illustrerer hvor verdensomspennende den faktisk var. Den rammet millioner av mennesker spredt over en stor del av verden, mange liv ble dramatisk endret for alltid. Heldigvis viser boka at ikke alle endringer nødvendigvis var bare negative for enkeltmennesker.

Forfatteren lar en tilårskommen sakfører være bokas fortellerstemme, og dette gir fortellingen en noe spesiell form og språkstil som gjenspeiler en til fingerspissene engelsk, erkekonservativ advokatstand. Sakføreren skal komme til å få seg mange overraskelser fra dagen han første gang møter Jean Paget, enearvingen til en av hans svært velstående klienter som nylig har gått bort. Etterkrigsårenes holdninger til hva kvinner kan og ikke kan, utfordres stadig når Jean legger fram sine planer for sakføreren. Hun er nødt til å argumentere godt for sine valg, ettersom hun, i egenskap av å være kvinne ikke får full råderett over arven før hun er mer enn voksen. Og planene hennes er ikke akkurat å kjøpe kjoler og hatter for pengene, faktisk er hun uinteressert i luksus og ting til seg selv. Det hun har i tankene er en smule kostbart, og spesielt.

Den Jean som vi og sakføreren blir kjent med, lever et nøysomt og ensomt sekretærliv i London. Vi får snart vite litt om hennes ikke helt A4-oppvekst med foreldre og bror, og at hun befant seg på Sumatra da japanerne i 1941 invaderte landet, etter først å ha tatt Malakka (Malaysia). Europeiske beboere ble arrestert, og en gruppe på åtti kvinner og barn ble gående som fanger langs landeveiene i to år, fratatt friheten og eiendelene. Ingen styresmakter ville ta ansvar for dem. De ble hardt rammet av sult, sykdom og død, og ved slutten var bare tredve i live. At noen i det hele tatt overlevde kan tilskrives Jeans utrettelige innsats. Hun trådte fram fra usynligheten og utviste et utrolig lederskap og mot, blant annet ved å skaffe føde og medisiner, sykestell og barnepass. En australsk krigsfange de kommer i kontakt med, Joe, blir Jeans hemmelige hjelper i denne tiden. 

Jean glemmer ikke Joe når hun blir fri og reiser tilbake til England. Hans beretninger fra sitt kvegoppdretterliv i Australias ødemark har gitt henne drømmen om et liv i byen Alice, og hun finner etter hvert veien dit. Men først har hun et viktig oppdrag å utføre på Sumatra, på steder langs veiene hun kjenner så altfor godt.

Det er ikke rart at Nevil Shute ville hylle denne tapre kvinnen med å skrive hennes historie!

Randi Sakshaug, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

"Bli Bjørk" av Mette Karlsvik

Etter å ha lest denne boka, har omslagsbildet blitt viktig for meg. Det stiger fjell fra et hav, og samtidig aner vi konturene av et portrett som kommer ut av bildet.

Boka handler om den islandske artisten Bjørk, men det er ingen biografi. Likevel stiger artisten fram fra boka, som konturer. En anmelder i Dagsavisen sier forfatteren har «skapt en islandsk vev der menneskene bryter fram av natur naturen like naturlig som lavaen og de varme kilde kildene».

Vi blir først kjent med faren, Gudmundur Gunnarson, fra han er 12 år og til Bjørk er ca. det samme. I løpet av de første 200 sidene blir vi kjent med ham og hans opplevelser. Naturen er viktig, den preger folket, og her er flotte skildringer av den. I så måte er boka faktisk også en naturopplevelse.

Så får vi følge ham til arbeidet som elektriker på Natobasen på Keflavik og i restaureringa av det gamle eldhuset på gården. Der flytter også Heida inn, ungdomskjæresten som blir mor til Bjørk.

Heida er kommunist, Natomotstander og etter hvert nærmest hippie. Det blir litt kræsj mot han som «arbeider for amerikanerne». Etter ei tid flytter hun fra Gudmundur, men ikke så langt, så Bjørk har hele tida hjem hos dem begge. Og hun preges tydeligvis av både foreldrene, naturen og miljøet på Island som både er lite og avsides, men også midt i verdensbegivenhetene. Alt dette skildres i skisser.

I den andre delen av boka er Bjørk hovedperson. Hun begynte tidlig å opptre, den første plata kom ut da hun var 12 år. Etter hvert flytter hun hjemmefra og inn i et kollektiv med andre musikere. De danner flere forskjellige band. Og vi er vitne til at hun har forskjellig forhold til sine samboere, blir kjæreste med en av dem og får Baby. Hun bygger lydstudio med eggkartonger og musikken blir ganske altoppslukende. Vi får følge Bjørk fram til det internasjonale gjennombruddet med Sugarcubes.

Fortellingen henger ikke lineært sammen, den består av lengre og kortere skisser fra livet til personene slik at de trer tydeligere fram etter hvert. Og den er fortalt i du-form, av en forteller som samtidig er ganske allvitende om både opplevelser og tanker. Jeg har hele tida følelsen av å sitte ved siden av og høre fortelleren snakke til menneskene i boka.

Så nå har jeg rett og slett lyst til å lese den opp igjen. Først var jeg opptatt av hva som skjedde, men nå vil jeg konsentrere meg om hvordan det fortelles, om språket og oppbygningen. Boka er tykk, men ikke vanskelig å orientere seg i, for de enkelte skissene lager bilder som skifter for hver ny skisse. Den var annerledes, men fascinerende.    

Anne Sødal Aadland, Agdenes bibliotek    

" Ida" Jørn Hurum mfl Cappelen Damm 2011

Fortelling og forskningsformidling

Hvis du først skal lage film eller bok for barn om dyr, skal du få et råd gratis av meg. Det har visst seg at barn lett blir sjarmert av småvokste primatarters barn, og særlig hvis de har myk pels og store øyne.  Jeg sier ikke dette for å underkjenne den faglige innsatsen og den gode formidlingsteften som Jørn Hurum og resten av teamet rundt fossilet Ida har vist, men vi skal vel heller ikke glemme at de selv er med på å spille opp til animasjonsklisjeen om de store, sympativekkende øynene.

Fossilet Ida ble offentliggjort i 2009; det er fra Messel i nåværende Tyskland; det er 47 millioner år gammelt og har blitt omtalt som verdens best bevarte. Den faglige diskusjonen går på hvorvidt Ida er en ape eller en halvape, og fossilet er et godt case i den store diskusjonen om evolusjonen, og apenes utvikling.

Det er flere ulike sakprosasjangre for barn. Jon Ewo med flere skriver inn en resonnerende fortellerstemme som både forteller, drøfter og stiller spørsmål; Dagny Holm med flere skriver bøker som er polyfone ressurspakker med flere teksttyper. Hurum plasserer seg i en tredje, velprøvd sjanger: en tydelig todeling mellom den empatiske fortellingen, som fanger leserens interesse, og den faglige redegjørelsen i bokas siste halvdel, som forklarer hvordan, hva og hvorfor.

Fortellingen om Ida viser hennes liv fra fødsel til død, med en allvitende og litt distansert fortellerstemme som både viser oss hverdager og hendelser. Esther van Hulsens bilder må også nevnes: fargesterke, medrivende og detaljrike nok til at de kommer til nytte igjen i fagbokdelen, der bildene gjengis i omriss, med de aktuelle artene inntegnet.

Det er mulig å argumentere for at fortellerstemmen i den første delen av boka er sakprosaaktig, men hvori denne sakprosatonen ligger er noe jeg eventuelt må komme tilbake til. Den siste halvparten av boka er den eksplisitte fagbokdelen, som i saklig utgreisende normalprosa med du-henvendelse forklarer hvordan fossiler dannes, finnes, preserveres og utforskes. Hurum & co henvender seg med trygg forvissning til lesere som allerede har bestemt seg for at de er interessert i fossiler/urtidsdyr. Det betyr at de kan forklare og skape sammenhenger uten å behøve å friste leseren.

Morten O. Haugen, Ørland folkebibliotek.
Tidligere publisert på http://barnasforfatterleksikon.wordpress.com/ 

Den nye læreren av Bjørn Ingvaldsen

Dette er første bok i en ny humorserie, Sønnen til læreren.

Vi møter Viktor når han vekkes opp midt på natta fordi han og pappa nok en gang må sette seg i bilen og rømme. Viktors pappa  jobber som proff pokerspiller, er ikke helt stø på hva som er sannhet  og løgn, han er en mester på bortforklaringer  og har en tendens til  å rote seg borti masse trøbbel. Problemer og komiske situasjoner  oppstår og Viktor må hjelpe faren med å rydde opp i forviklingene.

Boka er lett å lese med store bokstaver og korte kapitler og vil nok bli like populær som bøkene om Espen Herbert og Elias.

Haldis, Sør-Trøndelag fylkesbibliotek

Glitre av Marit Opeide

”Glitre" handler om 59 år gamle Margareta som går av toget ved Hokksund, går innover i skogen og finner seg et forlatt hus. Vi følger Margareta cirka et år fra hun kommer til skogen. Vi får vite svært lite om hvorfor hun gjør dette.

Margareta må stort sett klare seg selv i skogen, men tar enkelte turer inn til Hokksund for å handle det hun ikke får tak i skogen. Der blir hun kjent med Thorleif. Etterhvert får hun lyst til å bli kjent med andre folk og går til nærmeste gård, men der er hun ikke velkommen. På en annen gård holder Rune H. til. Han driver såkaldte selvutviklingskurs. Margareta blir veldig opptatt av hva han egentlig driver med. Og enda mer da hun finner ei forkommen jente, som tydeligvis har vært en av kursdeltakerne hans.

Margareta er veldig opptatt av grenser; sine egne og andres. Man skal ikke tråkke folk for nært, men det er lov å ha en viss form for kommunikasjon. Vi skjønner etterhvert at hun har et stort behov for å finne ut hvor hennes egne grenser går, og det får hun testet hele tiden.

Margareta finner ut av livet i skogen og oppdager at det kan være sosialt og trivelig. Hun finner ut av andres og egne grenser og kommer ut av boka som en helstøpt person.

Denne boka kom ut i fjor og er jammen en positiv overraskelse. Jeg humra og lo gjennom boka, til tross for det tragiske. Hovedpersonene er skildra med varme og humor. Et godt og litt uvant språk, men det var godt å lese. Jeg venter spent på neste bok av denne forfatteren.

Anbefales!